Facebook | Twitter Skriv ut

Gyrobekjempelse: utvidet informasjon

Her presenterer vi bl.a. sitater fra temaheftet nummer 3/2004 "Gyrodactylus salaris" utgitt fra Norsk Veterinærtidsskrift som omhandler de aktuelle behandlingsmetodene som blir brukt i Norge.

Link til temaheftet

Bekjempelsesstrategier

1. Rotenon (Kilde: Kari Tønset Guttvik, Asle Moen og Ketil Skår, Norsk Veterinærtidsskrift, Nr. 3/2004, side 172-174)

Rotenon utvinnes fra roten og stammen av noen tropiske plantearter i ertefamilien Leguminosae. Urbefolkninger i Australia, Oseania, sørlige Asia og Sør-Amerika har i århundrer benyttet råstoffet til fangst av fisk. I den vestlige verden ble stoffet senere tatt i bruk i insekticider, og fikk på 1900-tallet en utbredt anvendelse i jord- og hagebruk.

Fordi rotenon i lave konsentrasjoner er letalt for fisk, og fordi det er lett nedbrytbart i naturen brukes det i fiskeforvaltningsøyemed både i Norge og i utlandet. Reglene for bruk av rotenon i dette henseende har blitt kraftig innskjerpet i Norge de siste 15 årene. I situasjoner hvor det er fare for infeksjon eller spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, eller spredning av fremmede arter kan det bli gitt klarsignal til bruk av kjemikalien.

Rotenon er en nervegift som virker ved at stoffet avbryter cellerespirasjonen (NB! Det høres kanskje brutalt ut, men husk at rotenon dreper fisk ganske fort, spesielt i sammenligning med den langsome døden fisk opplever ved gyrosmitte - gyro spiser opp fisk levende!). Ved rotenonbehandling er det ønskelig å oppnå dødelig konsentrasjon av rotenon for laksefisk i hele den lakseførende delen av vassdraget. Rotenon er en selektiv gift for levende organismer som puster med gjeller. Egg av fisk og voksne stadier av en del akvatiske insekter overlever rotenonbehandling. Kilden til reetablering av populasjonen av de invertebrater som dør ved behandling, er drift av egg og larver fra områder som ikke behandles, og som normalt utgjør mer enn 90 % av vassdraget. Det er ikke påvist at arter har forsvunnet som følge av rotenonbehandling.

Rotenonblandingen som tidligere ble benyttet er skiftet ut med en nyere og mer miljøvennlig blanding, ved navn CFT-Legumin. En miljørisikovurdering av stoffene i blandingen konkluderte med at selv om stoffene i utgangspunktet kan akkumuleres i biota eller sedimenter i forbindelse med rotenonbehandling, er det ikke grunn til å mistenke langtidseffekter da stoffene brytes ned relativt raskt.

Konsentrasjonen av rotenonblandingen i vann under behandling er lav. Giftigheten for mennesker, fugler eller dyr (NB! Fugler er også dyr) som eventuelt drikker vann med slike konsentrasjoner regnes for å være fraværende. I konsentrert form kan løsningsmidlene i rotenonformuleringen være skadelig for mennesker ved innånding eller hudkontakt, derfor er det krav til bruk av verneutstyr ved håndtering av konsentrat. Undersøkelser har vist at rotenon ikke forårsaker reproduksjons eller fosterskader, genmutasjoner eller kreft. Her må det imidlertid tas forbehold, da studiene er gjort på andre formuleringer, og kunnskapen om stoffene i den nye formuleringen er noe begrenset. Studier viser at verken rotenon, tilsetningsstoffer eller nedbrytningsprodukt ble funnet i grunnvannet etter behandling av vassdrag, men at rester kan påvises i flere uker i stillestående overflatevann under spesielle forhold.

I perioden 1981-2003 ble 28 vassdrag behandlet med rotenon. De første rotenonbehandlingene ble gjennomført med hell, da vassdragene var lite komplekse. På 90-tallet kom det derimot tilbakeslag i fire store vassdrag. I kjølvannet av dette ble det gjennomført en rekke utredningsarbeider for å finne årsakene til de mislykkede behandlingene og for å forbedre tiltaket. Følgende ble deretter foretatt for å optimalisere behandlingene:

  • Organisasjonen som gjennomfører behandlingene ble gjort mer handlekraftig, organisert bedre og gitt mer ressurser.
  • Rammene i utslippstillatelsene ble gjort mer fleksible. På midten av 90-tallet var det krav om en konsentrasjon av rotenonløsning i vannet <0,5 ppm. Kravet er nå 0,5-1,0 ppm (NB! ppm = deler per million).
  • Praksisen med minimum to behandlinger ble innført.
  • En mer omfattende overvåkning av fiskebestander ble lagt til grunn for avgrensning av behandlingsområdet.
  • Oppgangssperrer ble tatt i bruk i større omfang for å redusere eller seksjonere behandlingsområdet.
  • Utstyr ble fornyet og oppgradert for å oppnå mer effektiv behandling.
  • Tiltakene ble kvalitetssikret i større omfang, både i forkant av og i løpet av en behandling.

Sentralt i planleggingen av en behandling står en topografisk og hydrologisk kartlegging. Omfattende befaringer frambringer opplysninger som trengs for å kunne planlegge og gjennomføre behandlingen. I en periode hvor forholdene er nært opp til hva de vil være ved behandling, blir det gjennomført en simulert behandling. Et sporstoff hvis spredning kan sammenlignes med fordelingen av rotenonløsningen i vann, slippes i elva. Graden av innblanding av stoffet i ulike deler av elva, og hastigheten på vannet, måles og brukes ved detaljplanleggingen av tiltaket.

En helhetlig vurdering av effekten på miljøet og sannsynligheten for å lykkes bør ligge til grunn for valg av strategi i kampen mot lakseparasitten. Etter snart 30 år med bruk av rotenon i Norge, har det vært en utvikling mot en metode som kan benyttes i de fleste smittede vassdrag. Dette bekreftes av statistikken som viser at utrydningstiltak har vært mislykket i bare tre av 28 rotenonbehandlede vassdrag (NB! Teksten er fra 2004, dvs. flere behandlinger med rotenon har blitt gjennomført og har vært vellykket). Fokus på kvalitetssikring, oppskalering av utstyr, gjentagende behandling og bruk av sperrer for seksjonering av vassdrag har trolig forbedret metoden ytterligere de siste fire årene (NB! Skrivet i 2004). Kunnskapen om de miljømessige effektene av rotenonbruk har blitt betydelig større, og rotenonformuleringen mer miljøvennlig. Dette må tas i betraktning når framtidig metodikk skal velges for bekjempelse av G. salaris.

(NB! Vi har lagt ut flere dokumenter i kolonnen til høyre som inneholder informasjon om CFT-Legumin. I tillegg har vi lagt ut dokumentene ordfører Ståle Refstie fikk i september 2013 fra Miljøverndepartementet og Veterinærinstituttet som omhandler folkehelsen i Sunndal ved en mulig kjemisk behandling med rotenon/CFT-Legumin)

 

2. Aluminium (Kilde: Antonio B.S. Poléo, Espen Lydersen og Tor Atle Mo, Norsk Veterinærtidsskrift, Nr. 3/2004, side 176-179)

Et parasittspesifikt bekjempelsesmiddel mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris, uten skade for miljøet, ser nå ut til å være funnet. Flere års forskning har endelig ført til at infisert laks (Salmo salar) kan behandles med svært godt resultat uten å ta livet av en eneste fisk. G. salaris synes å være blant de mest følsomme organismene for aluminium i norske vassdrag, og betydelig mer følsom enn den følsomme villaksen. Dette betyr at relativt små mengder løst aluminium kan fjerne parasitten uten at fisken eller det resterende miljø påvirkes i nevneverdig grad.

Aluminium (Al) er det vanligste metallet i jordskorpen, og vaskes ut fra jordsmonnet til vann og vassdrag på grunn av sur nedbør. Videre er det i dag allment akseptert at det er økte konsentrasjoner av aluminium i vannet som er hovedårsaken til at fisk dør eller påvirkes i forsurede vann og elver. Aluminium virker negativt på fisk først og fremst ved å angripe gjellene, og giftvirkningen er avhengig av flere vannkjemiske forhold i tillegg til forskjeller i følsomhet hos ulike fiskearter og livsstadier. Den mest følsomme fiskearten vi kjenner er laks, særlig plommesekkyngel og smolt. Størst giftvirkning har aluminium når vannet er relativt surt (pH < 6.0) og aluminium foreligger hovedsakelig som enkle uorganiske forbindelser.

De første forsøkene med aluminium mot G. salaris ble utført tidlig på 90-tallet, for å undersøke hvordan laks kunne tåle belastninger av surt Al-holdig vann (sur nedbør) og G. salaris infeksjon samtidig. Resultatene var svært overraskende og oppsiktsvekkende fordi de viste at laksen klarte seg meget godt i disse forsøkene, mens parasitten ikke tålte selv relativt lave konsentrasjoner av aluminium. Etter bare noen få dagers eksponering ble det observert at laksen var blitt fri for parasitter mens kontrollfisken hadde en tilnærmet eksponentiell økning i antall parasitter.

Alle de nevnte studiene gir et relativt klart bilde av at vannkvaliteten spiller en viktig rolle for interaksjonen mellom vert og parasitt og forhøyede konsentrasjoner av metaller kan være en nøkkelfaktor. På bakgrunn av dette ble det i 2001 startet et prosjekt som kalles GYROMET, hvor hovedmålet er å finne frem til en parasittspesifikk behandlingsmetode for å bekjempe G. salaris i norske vassdrag. De første eksperimentene som ble gjennomført i dette prosjektet var et komparativt laboratoriestudium hvor virkningen av fem ulike metaller på G. salaris infisert laks ble undersøkt. Resultatene fra disse eksperimentene var i tråd med tidligere studier og viste at cirka 200 μg Al/l ved pH 6,0 førte til en rask eliminasjon av parasitten uten at laksen tok skade av behandlingen. Resultatene viste også at sink (Zn) hadde god effekt, noe som også er vist for andre parasitter. Kobber (Cu), jern (Fe) og mangan (Mn) ga derimot ingen effekt på G. salaris. Effekten av både aluminium og sink er konsentrasjonsavhengig og høyere konsentrasjon av metallet gir raskere eliminasjon av parasitten

Aluminium har vist seg å være svært effektivt mot ektoparasitter som G. salaris. Effekten er avhengig av konsentrasjon, vannets pH og temperatur. Eksperimenter i laboratoriet så vel som i felt viser at parasitten er betydelig mer følsom for aluminium enn laks. I så godt som alle forsøk som er gjennomført har aluminium den effekt at G. salaris elimineres fra fisken, og at den forsuringsfølsomme laksen tilsynelatende ikke tar noen skade av behandlingen. På bakgrunn av dette kan det forventes at behandling av G. salaris infiserte vassdrag i fremtiden kan gjøres ved bruk av aluminium som hovedmiddel.

 

3. Fysiske sperrer (Kilde: Hans-Petter Fjeldstad, Norsk Veterinærtidsskrift, Nr. 3/2004, side 168-172)

Den hittil beste metoden for å bekjempe av Gyrodactylus salaris er å fjerne verten (laksungene) fra vassdraget for en kortere periode.Dette kan oppnås ved hjelp av avsperringer i kombinasjon med en kjemisk behandling. Når et vassdrag sperres for oppvandring og laksen dermed hindres i å gyte, vil vassdraget
etterhvert tømmes for laksunger siden disse vil dø av Gyrodactylus-angrep eller andre årsaker, eller vandre ut i sjøen når de smoltifiserer.

Når laksungene forsvinner, vil også G. salaris forsvinne fordi parasitten ikke kan leve lenge uten vert. For at bekjempelse av G. salaris ved en langvarig avsperring skal lykkes, må det imidlertid ikke være stasjonære fisk som kan være langtidsvert for G. salaris til stede i vassdraget oppstrøms sperra. Spesielt regnbueaure kan være et problem, fordi disse kan opprettholde infeksjoner av G. salaris over lang tid. Langvarig avsperring kan benyttes som alternativ til kjemisk behandling for å bekjempe G. salaris i hele eller deler av vassdrag. Imidlertid vil en sjelden kunne bygge sperrer helt i elvemunningen, slik at kjemisk behandling nedenfor sperra og ut til sjøen vil være påkrevd med dagens sperrekonsepter.

Tiltak mot parasitten i form av avsperringer og rotenonbehandling har så langt hatt meget god effekt. De foreløpige resultatene viser at i 25 rotenonbehandlede vassdrag var behandlingen vellykket i 21 av dem (NB! Skrivet i 2004), mens parasitten ble påvist på nytt to-fire år etter behandlingen i fire vassdrag. Usikkerheten ved kjemisk behandling øker med lengde, størrelse og kompleksitet på vannveiene som behandles. Ved bruk av fiskesperrer i vassdrag kan sjansen for å lykkes med tiltak mot G. salaris økes, omfanget av kjemisk behandling kan i mange tilfeller reduseres, og konflikten med andre miljøinteresser kan reduseres.

Ved langvarige avsperringer av vassdrag vil det være behov for å ta vare på den genetiske variasjonen i bestander av laks og sjørøye i genbank. For sjøaure, som ikke kan opprettholde infeksjoner av G. salaris over lengre tid, kan en i prinsippet slippe disse forbi avsperringen og opprettholde en levende bestand i elva. Dette krever et sikkert system hvor sjansen for feil artsbestemmelse er fullstendig eliminert. Visuell artsbestemmelse vil være et sårbart system for
menneskelige feil, spesielt fordi det kan finnes hybrider mellom aure og laks som er svært vanskelig å gjenkjenne på utseende. Hvis en skal slippe sjøaure videre oppover i vassdraget, så kreves et sikkert system ved at hver enkelt fisk blir gentestet før de slippes opp. Gentestet fisk kan også strykes slik at rogn kan legges ut i vassdraget. Gyting av sjøaure eller sjørøye kan i noen tilfeller foregå på nedsiden av sperra, og således bidra til bevaring av bestandene.

Teknisk sett er utfordringen ved sperrebygging å finne en lokalitet som egner seg, samt å konstruere sperra på en slik måte at den tåler de fysiske påkjenningene som må påregnes, og samtidig hindrer fisk i å passere. Kunnskap og kompetanse omkring fysiske konstruksjoner i vassdrag er svært god i Norge. Norske ingeniører og entreprenører har utviklet dette fagfeltet gjennom kraftutbygginger, veiprosjekt og annen infrastrukturutvikling. Fagområdet kombinerer byggtekniske aspekt og hydrauliske problemstillinger, på en slik måte at konstruksjonen dimensjoneres etter de lastene som vil kunne være til stede. Det er også viktig å analysere de hydrauliske konsekvensene, slik at en fiskesperre eksempelvis ikke fører til oversvømmelser eller uønsket erosjon. Funksjonsmessig stilles de samme krav til langtidssperrer som til korttidssperrer. Forskjellen er at ei langtidssperre må fungere under alle fysiske forhold, slik som i stor flom og ved isgang.

 

 

4. Kombinasjonsbehandling (Kilde: Roar Sandodden, Tor Atle Mo og Ketil Skår, Norsk Veterinærtidsskrift, Nr. 3/2004, side 182-185)

(NB! I kombinasjonsbehandlingen tar man både aluminium og rotenon i bruk og kombinerer disse kjemikalier med fiskesperrer. Aluminium blir brukt i hovedelven og store sideelver, mens rotenon blir brukt i små sideelver, bekker og andre steder hvor det er vanskelig å komme fram. Gjennom fiskesperrer er det mulig å hindre fisken adgang til sideelver eller til øvre elvestrekninger, og dermed blir området som må kjemisk behandles mindre.)

(NB! Kombinasjonsmethoden har blit utviklet i Lærdalselva og ble brukt til behandling av samme elv i 2011 og 2012. Lærdalselva er nå under overvåking og kan først bli frisktmeldt i 2017 - så langt ser det veldig lovende ut (mars 2017)!)

De tre tiltakene eller metodene som i dag er aktuelle for å utrydde G. salaris fra elver og regioner, har alle styrker og svakheter og innbyrdes fordeler og ulemper. Når disse ulike metodene skal kombineres må vi søke å utnytte den enkelte metodes styrker og fordeler, og minimalisere de svake sidene.

En styrke med rotenon er at doserings- og virketid er kort og at virkningen er uavhengig av vannkjemi. Det er også en fordel at rotenonløsningen er konsentrert slik at relativt små mengder skal tilsettes for å ta livet av fisk. Dette er et fortrinn ved behandling i ulendt og lite fremkommelig terreng. Den viktigste svakheten med rotenon er at den virker uspesifikt og tar livet av mer enn den parasitten man ønsker å fjerne. Selv om det generelt er en styrke at rotenons virketid overfor fisk er kort, kan dette også være en ulempe fordi man har relativt kort tid på seg til å lykkes i kompliserte vassdrag.

Styrken med aluminium er at den dreper parasitten uten å drepe fisk og andre dyr i et vassdrag. Dermed vil terskelen for å gjennomføre flere behandlinger være lav. Forskjellen i tålegrense (toksisitet) for parasitten og fisk (og de fleste andre dyr) er forholdsvis stor, noe som gjør at man kan behandle elver i lang tid og således øke sjansene for å lykkes. Svakheten med aluminium er at doseringen må tilpasses den enkelte vannforekomstens vannkjemi, vannføring og temperatur. De relativ store mengdene som må til og den lange behandlingstiden er en ulempe ved behandling i ulendt og ufremkommelig terreng. Kunnskapen om bruk av aluminium er meget begrenset og det gjenstår mye forskning på området.

En styrke med sperrer er at de i liten eller ingen grad påvirker dyrelivet i et vassdrag. Svakheten med store langtidssperrer er at de kan bli skadet eller ødelagt av flommer, is og annet, og at de da må repareres og prosessen må startes på nytt da man må anta at infisert fisk kan ha passert sperren oppstrøms. Den lange virketiden (mange år) er også en stor svakhet. Store langtidssperrer er kostbare og tildels kompliserte å bygge, særlig hvis de skal settes opp i bebygde områder. Små korttidssperrer som settes opp i forbindelse med en relativt kortvarig utryddelsesaksjon er ikke i samme grad beheftet med disse svakhetene. Sperrer må i praksis kombineres med kjemisk bekjempelse.

Det vil fremgå av forrige avsnitt at det som er en styrke ved en metode ofte er en svakhet ved en annen. Dette gir store muligheter for kombinasjoner av tiltakene. Selv om aluminium er et nytt og interessant tiltak vil det neppe være et selvstendig alternativ for å utrydde G. salaris i et vassdrag. Et mulig scenario for en framtidig kombinasjonsbehandling av et vassdrag kan bestå i aluminiumsbehandling av hovedløpet, der de fleste lakseungene står. Rotenon benyttes i utvalgte sidebekker, vanskelige og perifere områder med kun sporadisk kontakt med elva og komplekse områder med andre spesielle utfordringer. I slike områder kan det også være aktuelt med små korttidssperrer for å avgrense vandringsmulighetene til fisk som er potensielle verter for parasitten.

 

Antatt tidslinje for gyrobekjempelse i Drivaregionen

Publisert: 16.12.2016 Sist endra: 11.10.2018